Erik Pløen (1925–2004)

Erik Pløen var en av frontfigurene i moderne norsk keramikk og regnes som en banebrytende keramiker innen norsk steingodskunst. Han bodde og arbeidet store deler av livet i Son i Vestby.

Rundt midten av 1950-årene tok han et viktig kunstnerisk skifte da han begynte å eksperimentere med steingods og høybrente glasurer – noe som på den tiden var nytt og nyskapende i Norge.

Pløen fikk sitt store gjennombrudd med separatutstillingen på Norway Designs i Oslo i 1959, og internasjonal anerkjennelse da han mottok den prestisjetunge Lunningprisen i 1961. Han var også gjesteprofessor ved University of Chicago i 1963–64, hvor han videreutviklet teknikker med gassovn og reduksjonsbrenning, noe som ga hans glasurer enda rikere fargespill og dybde.

Gjennom karrieren beveget arbeidene hans seg fra funksjonelle bruksgjenstander mot mer frie, skulpturelle former. Han var særlig opptatt av samspillet mellom form, tekstur og glasur, og de senere arbeidene hans fikk et mer organisk og nesten arkaisk uttrykk, ofte inspirert av naturen og livet under havoverflaten.

Erik Pløen er representert i flere viktige samlinger, blant annet ved Nasjonalmuseet, og hans betydning for norsk kunsthåndverk er stor.