Presentasjoner fra årsmøtet – Bruno Krauskopf og Erik Pløen

55 personer møtte opp i Kultursalen på Solhøy etter årsmøtet for å høre presentasjonene av de to kunstnerne vi skal ha salgsutstilling av på Vestby Prestegård 10.–18. oktober.

Bruno Krauskopf

Bruno Krauskopf ble født utenfor Gdansk i 1892 og døde i Berlin i 1960. Han flyttet til Berlin som 14-åring, blant annet fordi hans svært religiøse mor mente kunsten hans var djevelens verk. Familien levde fattig, og han brukte i perioder skokrem som maling.

Han tok kurs og fikk opplæring i litografi, men regnes likevel som i stor grad autodidakt (selvlært). Han ble tidlig en del av kunstnermiljøet i Berlin og hadde sin første separatutstilling allerede som 20-åring. Bildene hans er preget av sterke farger, særlig rødt, blått og gult.

I 1920-årene solgte han godt, og i 1929 ble han kjæreste med Lilli Pløen.

I 1933 reiste den lille familien til Norge fordi Hitler og nazistene ikke aksepterte kunst som ikke var naturtro. De bygde en liten hytte på Ogna og levde noen gode, men til tider svært fattige år der. Mange mener han malte noen av sine fineste bilder i denne perioden – naturmotiver fra Jæren. Når det var nødvendig, byttet han malerier mot mat, klær og eiendommer.

Forholdet til Lilli Pløen tok slutt i 1937, og han giftet seg senere igjen.

Da krigen brøt ut i 1940, manglet han bare tre måneder på å bli norsk statsborger. Under krigen hadde han kontakt med nazistene og ble derfor mistenkt for å være tysk spion. Han ble pågrepet i 1945, men saken ble henlagt på grunn av manglende bevis. Han opplevde seg dårlig behandlet av norske myndigheter.

I 1948 reiste han fra Stavanger til New York, men fikk ikke noe godt liv der. Abstrakt kunst dominerte kunstmiljøet i USA, og hans uttrykk fikk liten oppmerksomhet. Han forsøkte å endre stilen sin, men uten særlig suksess. Han lengtet tilbake til Berlin, kom tilbake i 1959 og døde året etter.

Erik Pløen

Erik Pløen ble født på Gran på Hadeland i 1925 og døde i Son i 2004. Han er gravlagt ved Strømbråten kapell i Son.

Han regnes som en av de viktigste keramikerne i moderne norsk kunsthåndverk. Han hadde eget verksted i Asker, Stange og på Ljan, før han til slutt slo seg ned i Son.

Han var den første i Norge som fikk installert gassovn for keramikkbrenning, noe som ga nye muligheter for eksperimentering med former og glasurer.

Han utviklet stadig nye uttrykk og er særlig kjent for sine karakteristiske vaser og organiske former.

Arbeidet med keramikk innebar også helsemessige utfordringer, blant annet på grunn av støv fra materialene.

Erik som barn

Erik og døttrene, Eli og Anette Pløen

Pløen reiste blant annet til Royal Copenhagen i København og var gjesteprofessor ved University of Chicago.

Gjennombruddet kom med en separatutstilling på Norway Designs i Oslo i 1959. Han deltok senere i en rekke utstillinger både i Norge og internasjonalt.

Pløen fikk stor betydning for norsk kunsthåndverk, spesielt gjennom sin deltakelse i den årlige ujuryerte utstillingen på Galleri F 15.